Refleksjonsoppgaver fra uke 2

Hallo!

Den andre uka fikk vi tre refleksjonsoppgaver og ble delt i grupper. Den ene gruppa hadde om enhetsskolen i Norge og skulle sammenlikne den med skolen her i Nicaragua, den andre hadde om skolesystemet her og viktigheten av det og den siste om teknologi. Her er innleggene de tre gruppene lagde :)

Enhetsskolen i Norge vs. Nicaragua
18.02.16

 Hvilke hovedutfordringer har de to landene i forhold til ønsket om å nå «Enhetsskolen», en skole der alle skal få samme muligheter til utdanning, gå i den samme skolen, få tilnærmet lik og samtidig individuelt tilpasset opplæring?

I Norsk skole i dag har vi et ønske om at alle barn og ungdom skal være en del av “Enhetsskolen”, en skole hvor alle elever skal være en del av en inkluderende fellesskole, uavhengig av personlige forutsetninger. Det er et ønske om at alle skal gå gjennom den samme opplæringen, men også få tilpasset opplæring basert på den enkeltes egenskaper og forutsetninger. Dette er en god tanke, som har som mål å utviske sosiale forskjeller, og bidra til at alle som er en del av der norske samfunnet skal ha like muligheter for utdannelse, og et fullverdig og selvstendig liv. 

Den norske skolen er en del av et velfungerende sosialt og politisk system, med mange års erfaring knyttet til arbeid med inkluderende og tilpasset opplæring. På tross av dette, er det fremdeles utfordringer knyttet til gjennomføringen av “Enhetsskolen”. Den aller største er muligens lærer til elev forholdet, da det ofte er kun en lærer tilstede i timen, med ansvar for å tilpasse opplæringen for omtrent tretti individer i klassen. Ikke bare skal læreren tilpasse til forskjellige faglige nivåer, men også ta hensyn til diverse diagnoser og utfordringer som er langt større enn bare faglige problemer. I vår inkluderende fellesskole skal alle med, og det er en fantastisk god tanke, men man kan noen ganger stille spørsmål ved om de elevene med absolutt størst utfordringer kanskje ikke ville lært mer, og hatt en mer givende skolegang hvis de fikk muligheten til, i hvertfall noe oftere, å få undervisning utenfor det ordinære klasserommet. Utfordringen da vil jo være å “velge ut” hvilke elever som ikke “passer inn” i ordinær undervisning, og da kan man fort føle at man går bort I fra prinsippet om en “enhetsskole”. Men hvis undervisning virkelig skal være individuelt tilpasset, og gi relativt lik opplæring til alle på deres premisser, kan det tenkes at man kanskje må dele litt opp, for å nå enhet… 

I Nicaragua er ikke de sosiale systemene like innarbeidet og gode som de vi har i Norge, noe som naturligvis også gjenspeiles i skolen. Utdanningsdepartementet i Nicaragua har en tanke om at det skal være en “enhetsskole” her i landet, men i praksis er det vanskeligere å gjennomføre. Klassene er store, mye større enn i Norge, og det er ofte snakk om omtrent femti elever i et klasserom av gangen. Lærer til elev forholdet er dermed enda dårligere i Nicaragua enn i Norge, og jobben med å individuelt tilpasse opplæringen, virker da enda mer umulig. Med enda flere elever blir det desto vanskeligere å individuelt tilpasse opplæringen og undervisningen til den enkelte elev. Det blir da ofte mye “gammeldags” pedagogikk i form av tavleundervisning og avskrivning, og elevene jobber da mye på egenhånd. Kan dette kanskje føre til vanskeligheter med relasjonsbygging, som også kan gjøre det vanskelig for læreren å skulle gi individuell opplæring til hver enkelt elev? Kan det også tenkes at i et sosialt system som er under “oppbygging” kanskje er en del elever som I Norge ville fått stilt diagnoser i forhold til lærevansker, ikke blir oppdaget og får den hjelpen de burde fått? 

Selv om vi i Norge har en del lignende problemer som I Nicaragua med tanke på klassestørrelser, kan det tenkes at det er større utfordringer i Nicaragua med et mindre utviklet sosialt system. 

- Henriette, Rikke og Maria

                                                                                                                                                                   

Utdanning er et sentralt element for verdighet og for menneskets utvikling
18.02.16

Vi ha nå vært i praksis i to uker på El National i Esteli, Nicaragua. Vi har dermed begynt å danne oss et bilde av hvordan skolesystemet her nede fungerer og derfor vil vi i dette innlegget legge frem noen av våre refleksjoner om fag og undervisningsformer i forhold til i Norge. 

Vi vil derfor prøve å besvare kort på følgende spørsmål. Hvilke fag undervises det i skolen i Nicaragua? Hvordan vektlegges de ulike fagene, og har fagene forskjellig innhold i Nicaragua og Norge? Kan eventuelle ulikheter forklares ut fra historiske hendelser og krav fra omgivelsene?

I Nicaragua undervises det i fag som: Biologi, sosialfag, historie, fysikk, kjemi, geografi kroppsøving og kunst og kultur. Undervisningsfagene er nokså like som i Norge, men vi har inntrykk av at innholdet og tematikken organiseres og vektlegges ulikt i Norge og Nicaragua. I tillegg har vi og inntrykk av at språk, litteratur og matematikk er fag som blir høyt prioritert, noe vi kjenner igjen fra skolesystemet i Norge.

Vi har fått inntrykk av at skolehverdagen her i Esteli for det meste består av en del teoretisk  opplæring med svært få innslag av praksis og lite eksperimentelt arbeid. I klasserommene fokuseres det i følge læreplanen på memoretisk reproduksjon av kunnskap. I motsetning til Norge ser vi at skolen ikke har hovedvekten av undervisningen med fokus på deltagelse, utvikling av logisk og reflekterende tenkning, holdninger, ferdigheter og evner som muliggjør en bedre forståelse av læring og praktisk utøvelse for studentene. Men på en annen side begrenser mangelen på laboratorier, bibliotek og opplæringsmateriell i skolene utviklingen av pedagogisk, vitenskapelig og teknisk praksis.

Det kulturelle og kommunikative området i læreplanen i Nicaragua  fremmer utvikling av kommunikasjonsferdigheter, språklige, sosiolingvistiske og kunstnerisk ferdigheter hos barn, ungdom og voksne. Nylig har det i Nicaragua blitt bestemt at kunst og kultur skal få større plass i skolen som et fag enn det tidligere har vært. Problemet er at det finnes få lærere som innehar nødvendig kompetanse for å undervise i faget, da det ikke er noen lærerutdanninger i nærområdet innenfor fagområdet kunst. Vi sitter også igjen med et inntrykk av at skolene har mangel på økonomiske midler til å kjøpe inn nødvendige materialer som trengs for å kunne gjennomføre en slik undervisning.

Nicaragua er det landet i Sentral-Amerika som i de siste 30 år har hatt de største utfordringene i forhold til politisk, sosial og økonomisk stabilitet. Krig, naturkatastrofer og korrupsjon har formet den nåværende nasjonale tilstand. Det har ført til en betydelig økning i fattigdom, makroøkonomisk ubalanse og en høy prosent analfabetisme. Det er også bare 25 år siden Nicaragua var i borgerkrig. Alt dette bærer landet fortsatt preg av, noe vi har erfart både gjennom levemåte og skolesituasjoner. På mange måter kan vi sammenligne det med hvordan det var hjemme i etterkrigstiden. I skolene i Nicaragua kan undervisningen være veldig lærerstyrt, ofte kan undervisningen bestå  av at lærer formidler og elever skriver av. Vi har en følelse av at det er lite variert og differensiert undervisning, noe vi også har erfart gjennom å se elevenes reaksjoner gjennom engelsk undervisningen vi har holdt på El National.

Den norske skole har endret seg enormt etter krigen, og da spesielt etter utdanningseksplosjonen på 60-70 tallet. I Norge ble det et enormt fokus på å bygge kunnskap og bedre skolen. Det kognitive perspektivet gjorde sin innmarsj, og kanskje vil vi se en lignende utvikling i Nicaragua i løpet av noen år. Her er det ingen ferske oljemilliarder å sprøyte inn, men muligens kan de likevel få mer variasjon til det empiristiske læringssynet.

Det kan dog nevnes at forutsetningene på El Nacional og en vanlig norsk skole er veldig ulikt. En skoleklasse her inneholder 40-60 elever, mens en norsk klasse inneholder nærmere 20-30 elever. Med en slik menge med elever slik klassene i Nicaragua er tror vi ville medført store utfordringer for de fleste norske lærere. Vi vil tro at vår moderne sosiokulturelle læringsteori blir utfordrende å gjennomføre.. Det kan også nevnes at mangel på utstyr i klasserommet er enormt, så vi ser nå at visuelle virkemidler er en luksus i norsk skole. 

- Kim, Connie, Kathrine & Hanne

                                                                                                                                                                   

Digital teknologi i Esteli
18.02.16

Under oppholdet vårt her i Esteli skal vi lære mye om hvordan skolesystemet fungerer kontra i Norge. Et av de punktene vi har lagt merke til i undervisningen er forskjellen på tilgangen til digitale medier og annen teknologi. I Norge er det ofte et problem f.eks på ungdomsskolen at elevene blir distrahert i timen fordi tilgangen til medier som facebook, snapchat osv. er så tilgjengelig. Inntil nå har vi sett at dette ikke er noe problem i skolen her i Esteli, fordi elevene ikke har den samme tilgangen. 

Når det gjelder undervisning ser vi også at det er lettere å variere innholdet i timen i norsk skole, fordi en kan bruke smartboard som et supplement. Når vi har undervist engelsk de siste ukene har vi bare hatt et whiteboard med tusjer til disposisjon, og ellers har vi vært nødt til å være kreative. Kan også legge til at tusjene har vi selv gått til innkjøp av, da dette ikke lå i klasserommene. I Norge finnes ofte klassesett med laptoper som kan brukes av lærerne på skolen, slik at elevene godt kan sitte i sitt eget klasserom å jobbe med datamaskiner. Her er det et lite datarom til disposisjon som blir prioritert til de som ikke har tilgang på datamaskin hjemme. 

I Norge er det mye fokus på at digitale ferdigheter skal inn i alle fag, fordi teknologien er en stor del av dagens samfunn. Her i Esteli har vi inntrykk av at det ikke legges så stort fokus på dette, nettopp fordi de ikke har like stor tilgjengelighet som vi har i Norge. Vi tror også dette kan ha noe med at resten av samfunnet ikke er like digitalt avhengig. Dette kommer veldig til syne hver morgen, hver gang klokka slår 12:00 og til sist utover dagen, når flyalarmen går over byen for å indikere hvor mye klokka er. 

Vi har observert på engelskkurset at noen har iWatch og iPhone, og vi tror denne forskjellen mellom fattige og rike nok bare vil bli større med tiden. Dersom dette er riktig antatt vil dagens generasjon få et stort digitalt løft, noe som vil gjøre den digitale kløften mellom generasjonene større. Hvordan dette vil se ut her i Esteli om noen år, gjenstår fortsatt å se. 

- Ingeborg, Live Marie & Karoline