Etter
vi var ferdig med engelskkurset på torsdagen, skulle vi ta en to
timers busstur opp til Miraflor. Et lite tettsted langt oppi fjellet
på 1400 m.o.h (Esteli ligger på 800 m.o.h). Her skulle vi spise på
en lokal mini-restaurant, drevet av ei tysk dame, før vi dro videre
opp til «gården»/huset til Mirta. Hun er forøvrig oppvokst i
Miraflor og er fra Nicaragua.
Bussen
kom og hentet oss i 12- tiden, fordi vi senere på kvelden (19.00)
skulle på den årlige festen hun som eier hostellet vi bor på
avholder for oss norske lærerstudenter og en gruppe leger som også
kommer hvert år i februar her på hostellet. Mirta var forøvrig
også med i bussen, hun snakker litt norsk og har besøkt Norge
tidligere. Vi fikk raskt føle på kroppen hvor dårlig veiene
faktisk er her i Nicaragua, så fort vi kom ut av Esteli sentrum,
gikk underlaget over fra asfalt, til grus, sand og humper. Og slik
var veien de neste snaue 2 timene. Gunnar sa at veiene i Nicaragua
stort sett var så simple, og at det kun var på hovedveiene mellom,
og i, de største byene at de hadde lagt ordentlig asfalt og
prioritert veiene. Men vi kom da fram til slutt!
Den
lille lokale restauranten var helt nydelig som dere ser på bildene,
det var blomster, trær og vegetasjon i alle farger. Og mye dyreliv,
med noen faste kolibrier som fløy rundt den lille trehytta. Oppi et
lite hus, var det også seks små hundevalper, som alle ble veldig
glad i. Vi fikk servert mat, som var helt ok, og en lokal juice de
fleste likte, samtidig som det fløy fine kolibrier rundt overalt.
Ganske spennende!
Etter omtrent en time bar turen videre til gården til familien til Mirta, det var ca. 10 minutter lenger inn på den humpete fjellveien. Gården deres var relativt stor, målt i areal. Mens huset var veldig primitivt, og der bodde hele hennes familie, ganske sjokkerende målt i norsk standard. Men som Gunnar sier, her nede er de veldig stolte av det de har, og vi er flinke til å vise respekt og ydmykhet i møte med andres eiendom. Familien hennes var veldig glade for og se oss, og Mirta viste frem hvordan de plukket og renset kaffebønner, før de sendte det videre til forhandlere. Dyrene hennes var hun også veldig stolt av, og det var mange forskjellige dyr vi fikk se. Blant annet, griser, høner, en gigantisk kalkun (se bildet), hunder og ikke minst hennes ene hest. Vi husker ikke navnet på hesten, men Mirta var veldig stolt av den, og enkelte av oss prøvde å ri hesten. Blant annet Kim, som egentlig ikke er veldig fan av hester, men han følte seg tvunget siden Ronny gjordet det først...
Vi fikk også hilse på niesene til Mirta, før vi dro tilbake til Esteli, og de smilte og fulgte etter oss på hele gårdsbesøket, og jeg tror de syntes det var stas med litt besøk. Det var i hvertfall veldig morsomt for oss å være så nær en familie fra Nicaragua, og få muligheten til å titte inn i deres liv og eiendom. Man får et litt annerledes perspektiv på landet, kulturen og menneskene i den.
Da vi spiste frokost på morgen denne dagen, kom vertinna vår,
Elena, bort til oss og fortalte at i kveld skulle hun holde en fest for alle
hotellgjestene. Det skulle bli servert mat, være musikk og dans, var det vi
fikk fortalt.
Da kvelden til slutt kom, tok vi på oss finstasen og gikk
ned til en halvrigget fest. Bandet gjorde seg klar, «varme-elementene» (i form
av noen keramikk- krokker) til maten var snart klare, og vi kunne så vidt skimte
noen mennesker på kjøkkenet i folkedrakter. Vi hjalp Elena med å stable opp
noen stoler til et danseshow, og satt der mens både mat og underholdning ble
gjort klart.
Til slutt kom danserne til syne. Det var tre damer og tre
menn som var kledd i Nicaraguas folkedrakter, og danset tre danser som var fra
Nicaragua (med klesskift). De var veldig elegante, smilende og flinke. Det var
moro å se en liten del av nicaraguansk kultur. Og vi fikk ikke bare se den,
videre den kvelden fikk vi også delta i den. Vi ble servert mat som også var
typisk i Nicaragua. Dette var bønner og ris, sprøstekte bananer, ost, kylling i
en spesiell «marmelade», og mye mer. Det var veldig godt. Kvelden sluttet ikke
etter måltidet, da var det på tide å svinge litt på beina til «salsa- musikk». Da
ble plutselig Elena veldig lett på foten, og danset seg gjennom store deler av
resten av kvelden. Det var veldig morsomt å bevege kroppen til svingende
musikk, på en veldig annerledes måte enn det man ville gjort i Norge. Kvelden
ble veldig artig! Og for å si det på en pen måte, så er dem ikke beskjedene på
volumknappen når det gjelder musikk.. Så her var det bare å svinge seg!
Da kvelden til slutt kom, tok vi på oss finstasen og gikk
ned til en halvrigget fest. Bandet gjorde seg klar, «varme-elementene» (i form
av noen keramikk- krokker) til maten var snart klare, og vi kunne så vidt skimte
noen mennesker på kjøkkenet i folkedrakter. Vi hjalp Elena med å stable opp
noen stoler til et danseshow, og satt der mens både mat og underholdning ble
gjort klart.
Til slutt kom danserne til syne. Det var tre damer og tre
menn som var kledd i Nicaraguas folkedrakter, og danset tre danser som var fra
Nicaragua (med klesskift). De var veldig elegante, smilende og flinke. Det var
moro å se en liten del av nicaraguansk kultur. Og vi fikk ikke bare se den,
videre den kvelden fikk vi også delta i den. Vi ble servert mat som også var
typisk i Nicaragua. Dette var bønner og ris, sprøstekte bananer, ost, kylling i
en spesiell «marmelade», og mye mer. Det var veldig godt. Kvelden sluttet ikke
etter måltidet, da var det på tide å svinge litt på beina til «salsa- musikk». Da
ble plutselig Elena veldig lett på foten, og danset seg gjennom store deler av
resten av kvelden. Det var veldig morsomt å bevege kroppen til svingende
musikk, på en veldig annerledes måte enn det man ville gjort i Norge. Kvelden
ble veldig artig! Og for å si det på en pen måte, så er dem ikke beskjedene på
volumknappen når det gjelder musikk.. Så her var det bare å svinge seg!
