I mattetimen derimot var det et helt annet lydnivå! Vi ble slitne i hodet av å være der inne... Lærerens overblikk over klassen startet bra, men man så tydelig at hun ble mer og mer sliten, ettersom hennes intensitet og engasjement dabbet mer og mer av. Dette førte til at hun etterhvert hadde veldig liten overblikk over klassen, som jo kan forstås kan være vanskelig med så store klasser, det var en gutt som fredelig fikk sitte med den spisse enden av saksa i munnen. Vi ventet vel egentlig bare på et lite skrik og en bit av tunga liggende på pulten. Så hun var nok mer ettergivende enn autoritær. Det skjedde et par ganger at hun ba dem være stille, og da ble det stille, men det gikk straks tilbake til det samme lydnivået igjen. En stor grunn til dette, kan være at hun brukte mye av tiden på å skrive på tavlen, og sto med ryggen til klassen. Denne læreren hadde en annen vinkling på spørsmålene sine og elvene måtte svare litt mer med egne ord enn bare ja/nei. Men fortsatt var det mye "gjenta etter meg", og "skriv i boka det jeg skriver på tavla". På slutten av timen fikk de noen oppgaver som de skulle løse, som vi kan sammenligne med en time i Norge. Mot slutten av timen sa hun ett eller annet som vi ikke forsto på spansk, og da hun sa det så reiste omtrent alle elevene i klassen seg opp, i full fart! Vi skjønte ikke stort, og skvatt litt av det som skjedde. Men de elevene som ble sittende nede ble sett på og ledd litt av. Vi har en teori om at dette kan være en "Hvem hører etter hva jeg sier"-ting. At hun ba alle reise seg for å sjekke om alle fulgte med. Men dette har vi tenkt å spørre om utover i uken, så da får vi se :)
Etter denne første dagen med observasjon, hadde vi altså fått innblikk i to forskjellige klasserom. Et klasserom der læreren var stram i masken, hadde en litt annen type for "disiplin", men var flink til å holde roen i klasserommet og tydelig engasjert. Og en lærer som startet med en intensitet som var motiverende og fanget opp elevene, men som mistet overblikket, og etterhvert flere av elevene underveis. Men det var tydelig at begge disse lærerne var opptatt av elevene, og av at det skulle være et læringsutbyttet.
Tirsdagen skulle vi tilbake til El Nacional for å prøve oss litt i samfunnsfag og matte. Vi skulle ha om Norge i samfunnsfagstimen/geografitimen og om problemløsning i mattetimen. Dessverre ble gruppa bestående av en person mindre siden Ingeborg ble liggende på hostellet med en mage som var litt vrang. Elevene fikk se bilder av nasjonaldagen vår med bunad og hallingdans. De fikk også høre at på denne dagen kunne barna spise så mye is og pølse de bare ville! Elevene reagerte litt på dette, og spurte Nahum om de ikke fikk spise det ellers? Han svarte at i Norge spiste barna godteri bare i helgene. Da ble det en større reaksjon, etterfulgt av spørsmålet: "Hva skjer da om en går og kjøper seg is på en tirsdag?". Det var da det måtte forklares at det ikke er en norsk lov som sier at de bare får slike ting i helgene, men heller en kultur. Reaksjonen deres var egentlig ikke så overraskende, for her spiser de jo is og godteri på skolen før klokka er 10 på formiddagen...! De kan kjøpe seg alle mulige slikkerier i skolens kantine, og da er det kanskje ikke så rart at tannhygiene er et lite problem? De så også bilder av norske dyr, klimaet vårt, flagget, fjell og fjorder, troll og vikinger og tradisjonell mat. Det ble mye æsjing og uffing i klasserommet da de så bilde av smalahove. Det var en veldig ålreit time, de var interesserte og kom med mange spørsmål da presentasjonen var ferdig også, alt fra skolesystemet til kongen. På slutten lekte vi "slå på ring", noe de syns var veldig artig, og gikk rundt og sang sangen rungende videre da vi var ferdig. I mattetimen hadde Karoline og Hanne en praksisoppgave hjemmefra om problemløsning. Den oppgaven gikk ut på at elevene skulle finne tallene fra 1 til 20, ved å bruke de fire regneartene, men kun bruke tallet 4. Det var vanskelig å få de i gang, men da de skjønte oppgaven og kom i gang var den kognitive aktiviteten på høyt nivå, der elevene måtte tenke på både regnerekkefølgen og parenteser. For oss tre på 5-10 var dette en ny oppgave, og en oppgave vi tar med oss hjem til Norge :) Læreren syntes også at dette var en morsom oppgave, som også hun skulle fortsette med.
Etter undervisningen var det en times lunsj, så dro vi videre til SOS barnehage i Esteli. Den lå litt utenfor byen, ved de litt mer fattige strøkene, og skilte seg veldig ut kan man si. Vi ble møtt av en svær jernport, og en alvorlig vakt. Han dro forøvrig på smilebåndet da han forsto at vi skulle inn på besøk, og låste opp en liten dør på den svære porten. Innenfor var det flere hus, store, fine lekeapparater og veldig grønt gress. I disse husene bodde det opptil ti barn. Dette var barn som enten var foreldreløse, hadde blitt forlatt av foreldrene, eller tatt ut av hjemmet pga. voldelige foreldre. De ti barna i hvert hus fungerte her som en familie (nå var de i en alder av 3-16 år), og hadde alle en "mor" som passet på dem. Det var legesjekk to ganger i året, tannlegetime om barna fikk vondt i tennene, og flere familiemøter. Det var et veldig godt konsept, og man kan nok si at disse barna hadde "funnet Esteli's beste lottokupong".
Hvilke barn som fikk bo på dette stedet, var opp til familiedepartementet. De var opptatt av at barna så langt som mulig skulle få bli hos sine biologiske foreldre, og dermed var et samarbeid med dem veldig viktig. De var også veldig opptatt av at søsken skulle holdes sammen, og bli plassert i samme huset. Her bodde barna til de hadde fått seg en jobb, og kunne tjene til livets opphold. De fikk dermed støtte til å gå på skole, som var noe lignende med norske yrkesskoler, og lærte andre viktige ting de måtte lære for å klare seg videre i livet, som økonomi, osv.
Innenfor samme området, var også barnehagen. Her var det en ny port vi måtte låses gjennom. Også her var det flere lekeapparater, men de var mindre, slik at de var tilpasset til de minste barna. I denne barnehagen hadde de flere avdelinger. En avdeling for to- åringer, tre- åringer, fire- åringer, frem- åringer, og en siste avdeling for seks- til 12- åringer, som fikk spesialundervisning. Akkurat da vi var der, var det siesta. De minste sov i små "klapp-senger", og de største på madrasser, innenfor sin avdeling. De var veldig fredelige og søte. Noen av de eldre var våkne da, og drev med noen "ablegøyer" da de trodde vi ikke så dem. Med en gang vi snudde oss, kastet de seg ned på madrassen og lot som de sov.
Det var veldig moro å få et innblikk i dette stedet, og se hvilken jobb de gjør for disse barna som ellers ville hatt en veldig vanskelig hverdag. Her blir de tatt godt hånd om, innenfor et koselig "lite samfunn", drevet av noen fantastiske mennesker.
Her sover de minste barna søtt i sengene sine. På det man ser av veggen på bildet, kan man se litt av alle tegningene og maleriene barna har laget, som blir fin veggpynt. I den andre enden av rommet, var veggene fulle.
I hver avdeling hang det en slik stor, pyntet plakat. Her var det alltid bilder av de som hadde bursdag i hver måned. Denne plakaten hang ute i gangen, og er plakaten som viser når de ansatte har bursdag.
Hasta luego! (Ha det så lenge!)
