Den aller siste helga i Nicaragua skulle tilbringes på Corn Island. En liten øy i Nicaragua med rundt 9000 innbyggere ute i Karibien. For å komme seg dit, måtte vi ta fly fra Managua. Det er til sammen tre fly som går ut på øya. Det er to små med plass til 12 personer, og ett større et med plass til 50. På flyet med 12 personer, var det ekstremt trangt, på bildet ovenfor/nedenfor sitter Kim på bakerste rad. Og Ronny som er rundt 190cm høy, måtte sitte bøyd hele flyturen, det var ekstremt lavt under taket, rundt 160cm høyt. Og på første rad satt de med en halv armlengde unna kapteinen og hans co-kaptein. Men det var jo en opplevelse det og. Live Marie og Ingeborg havnet på det største flyet, og det var ikke så veldig annerledes enn ha vi er vandt med. Vi fikk også servert et glass brus eller kaffe på turen. Dette flyet fløy ikke direkte. Det hadde en mellomlanding i Bluefield som ligger på kysten ut mot Karibien. Her gikk noen av, og andre kom på.
På Corn Island ble vi kjapt skysset med taxi til hotellet, Arenas Beach (som hotellet betalte for). Et koselig hotell med bungalows, som lå på andre siden av veien for stranda. Rundt på hotellet var det to katter som gikk rundt. Den ene var tydelig gravid, og begge var helt tydelig veldig sultne. Det var mange gjester som gav de litt mat, og samme gjorde vi. Etter å ha etablert oss, gikk turen rett ned til den hvite sanda og det karibiske hav for å ta en dukkert. Det var litt rart å svømme i et vann som faktisk «stod stille». (Det gjorde det jo så absolutt ikke i Stillehavet!)
Etter avkjølingen leide vi oss noen golfbiler så vi kunne kjøre rundt og bli bedre kjent med øya. Den vi tre havnet i var litt av en grønn doning av en golfbil, og det var kun Ingeborg som hadde med seg sertifikatet, og da måtte kjøre. I tillegg hadde vi ett mål. Finne ut hvor de hadde både utleie og timer på dykking og snorkleutstyr. Øya hadde en hovedvei som gikk hele øya rundt, pluss noen få snarveier, midt på øya lå flystripa, og hele veien var man omringet av vegetasjon og det karibiske hav. Det var en nydelig tur med vind i håret og god utsikt. Vi gjorde et stopp ved vannet på den ene siden av øya, og vassa litt. Her blåste det merkbart mye mer, og bølgene var større. Men «kontrasten i det turkise vannet» kom tydeligere frem her.
Videre fant vi til slutt et sted hvor de hadde dykke- timer, og leide ut snorkleutstyr. Kim og Henriette kastet seg med på et dykker-kurs bare en time senere, der vi fikk opplæring av en småkjekk kar fra statene, ved navn Cody. Vi dro til et 2 meter dypt svømmebasseng og ble kjent med dykkerutstyret der, og lærte oss grunnleggende ferdigheter for dykking, alt fra og tømme dykkemaska de under vann, puste fra hverandres reservetanker, til og snakke med hendene under vann, dette tok omtrent 2 timer. Kim og Henriette var flinke og etter kurset i bassenget bar det ut i havet til et korallrev som var hele 12 meter dypt. Det var en 10 minutter båttur ut fra øya, og så skulle vi endelig få teste dykkeferdighetene vi hadde lært på «ordentlig». Det som var kult nå, var at vi måtte kaste oss baklengs ut av båten neavy seal style, slik som du ser i filmer, dette var vi litt nervøse for, men det var helt sinnsykt kult, når vi fikk prøvd oss. Vi har dessverre ingen bilder fra dette, da vi ikke hadde lov og ha med kamera siden vi ikke hadde dykkerkurs, og Cody kunne ikke ta bilder, siden han måtte passe på oss, i tilfelle noe gikk galt. På vei nedover til den 12 meter dype bunnen, slet Henriette voldsomt med øret, så hun og Cody brukte hele 10 minutter ned til bunnen, Kim kom seg raskere ned og brukte dessverre opp mye oksygen, fordi trykket er større på bunnen, og da holder samme mengde oksygen dårligere enn hva det gjør lenger opp i havet. Vi svømte rundt i revet i hele 17 minutter, og så bar det opp igjen, så vi var totalt under vann i 27 sammenhengende minutter, va(n)nvittig moro! Den kuleste fisken vi så på bunnen var en løvefisk, de er ekstremt giftige og har skarpe utstikkere, så vi holdt oss på avstand. Når vi kom opp kjørte vi tilbake med båten og dro tilbake til de andre, vi hadde ventet mye, så det var blitt kveld. Ingeborg og Live Marie tok seg en forfriskende drikke på dykkerstedet før de reiste videre i golfbilen, leverte den, og vendte tilbake til det kjølige havet.
Da vi skulle spise middag denne dagen, kom regnskuren som var meldt på værmeldingen. Det høljet ned utenfor det store taket til hotellet, og skapte en avslappende stemning. Regnet varte ikke lenge, og turen gikk igjen ned til stranda. For Live Marie avsluttet kvelden etter å ha ligget i en av hengekøyene med Ingeborg, løst sudoku og telt opptil 12 gekkoer i taket. Kim, Rikke og Henriette skulle spise middag, og Ingeborg ble med dem en tur. Vi satt og skravlet en stund, så fant også vi puta.
Det var først neste dag, da Kim og Henriette skulle dykke en gang til, at Ingeborg, Rikke og Live Marie også var med for å snorkle. Det var en morsom, men også rar opplevelse og plutselig kunne puste og se så klart under vannet. Det var som å være i en helt annen verden. Så rolig og avslappende. Vi så diverse fisker, krabbe, kråkeboller og koraller, og koste oss ute i vannet i flere timer. Kim og Henriette ville dykke en gang til, til en litt lavere pris, i og med at de allerede hadde hatt basseng opplæringen, denne gangen så de to gigantiske rokker, og fikk mye bedre tid under vann, da Henriette ikke brukte 10 minutter ned til bunnen.
Dagen før var det snakk om at Henriette og Rikke hadde vært borte ved hotellet hvor lærerne våre sov, og sett skilpadder. Så noe av kvelden ble tilbrakt på broen borte ved vannet ved hotellet for å se på disse. Å se skilpadder ute i naturen for første gang var stas! Ellers gikk det ned en strawberry- daiquiri (eller to) og kokosvann rett fra kokosnøtta til solnedgangen, før man tok kvelden.
Så var dagen kommet for «hjemturen», og vi skulle tilbake til Esteli. Da vi kom oss til flyplassen, fikk vi høre at flyet vårt ikke gikk før om to timer. Så det endte med at vi reiste tilbake til hotellet, der vi igjen gikk bort til skilpaddene (første gang vi gjorde det var det mørkt), og så i tillegg to iguaner.
Til slutt var tiden endelig der til at flyet skulle gå, og den siste uka var snart i gang. Dagen etter skulle vår gruppe bevege seg ned til barneskolen, der førsteklassingene ventet spente på oss og bare ventet på å kaste seg over oss.
