Helgetur til Corn Island

Den aller siste helga i Nicaragua skulle tilbringes på Corn Island. En liten øy i Nicaragua med rundt 9000 innbyggere ute i Karibien. For å komme seg dit, måtte vi ta fly fra Managua. Det er til sammen tre fly som går ut på øya. Det er to små med plass til 12 personer, og ett større et med plass til 50. På flyet med 12 personer, var det ekstremt trangt, på bildet ovenfor/nedenfor sitter Kim på bakerste rad. Og Ronny som er rundt 190cm høy, måtte sitte bøyd hele flyturen, det var ekstremt lavt under taket, rundt 160cm høyt. Og på første rad satt de med en halv armlengde unna kapteinen og hans co-kaptein. Men det var jo en opplevelse det og. Live Marie og Ingeborg havnet på det største flyet, og det var ikke så veldig annerledes enn ha vi er vandt med. Vi fikk også servert et glass brus eller kaffe på turen. Dette flyet fløy ikke direkte. Det hadde en mellomlanding i Bluefield som ligger på kysten ut mot Karibien. Her gikk noen av, og andre kom på.

På Corn Island ble vi kjapt skysset med taxi til hotellet, Arenas Beach (som hotellet betalte for). Et koselig hotell med bungalows, som lå på andre siden av veien for stranda. Rundt på hotellet var det to katter som gikk rundt. Den ene var tydelig gravid, og begge var helt tydelig veldig sultne. Det var mange gjester som gav de litt mat, og samme gjorde vi. Etter å ha etablert oss, gikk turen rett ned til den hvite sanda og det karibiske hav for å ta en dukkert. Det var litt rart å svømme i et vann som faktisk «stod stille». (Det gjorde det jo så absolutt ikke i Stillehavet!)

Etter avkjølingen leide vi oss noen golfbiler så vi kunne kjøre rundt og bli bedre kjent med øya. Den vi tre havnet i var litt av en grønn doning av en golfbil, og det var kun Ingeborg som hadde med seg sertifikatet, og da måtte kjøre. I tillegg hadde vi ett mål. Finne ut hvor de hadde både utleie og timer på dykking og snorkleutstyr. Øya hadde en hovedvei som gikk hele øya rundt, pluss noen få snarveier, midt på øya lå flystripa, og hele veien var man omringet av vegetasjon og det karibiske hav. Det var en nydelig tur med vind i håret og god utsikt. Vi gjorde et stopp ved vannet på den ene siden av øya, og vassa litt. Her blåste det merkbart mye mer, og bølgene var større. Men «kontrasten i det turkise vannet» kom tydeligere frem her.

Videre fant vi til slutt et sted hvor de hadde dykke- timer, og leide ut snorkleutstyr. Kim og Henriette kastet seg med på et dykker-kurs bare en time senere, der vi fikk opplæring av en småkjekk kar fra statene, ved navn Cody. Vi dro til et 2 meter dypt svømmebasseng og ble kjent med dykkerutstyret der, og lærte oss grunnleggende ferdigheter for dykking, alt fra og tømme dykkemaska de under vann, puste fra hverandres reservetanker, til og snakke med hendene under vann, dette tok omtrent 2 timer. Kim og Henriette var flinke og etter kurset i bassenget bar det ut i havet til et korallrev som var hele 12 meter dypt. Det var en 10 minutter båttur ut fra øya, og så skulle vi endelig få teste dykkeferdighetene vi hadde lært på «ordentlig». Det som var kult nå, var at vi måtte kaste oss baklengs ut av båten neavy seal style, slik som du ser i filmer, dette var vi litt nervøse for, men det var helt sinnsykt kult, når vi fikk prøvd oss. Vi har dessverre ingen bilder fra dette, da vi ikke hadde lov og ha med kamera siden vi ikke hadde dykkerkurs, og Cody kunne ikke ta bilder, siden han måtte passe på oss, i tilfelle noe gikk galt. På vei nedover til den 12 meter dype bunnen, slet Henriette voldsomt med øret, så hun og Cody brukte hele 10 minutter ned til bunnen, Kim kom seg raskere ned og brukte dessverre opp mye oksygen, fordi trykket er større på bunnen, og da holder samme mengde oksygen dårligere enn hva det gjør lenger opp i havet. Vi svømte rundt i revet i hele 17 minutter, og så bar det opp igjen, så vi var totalt under vann i 27 sammenhengende minutter, va(n)nvittig moro! Den kuleste fisken vi så på bunnen var en løvefisk, de er ekstremt giftige og har skarpe utstikkere, så vi holdt oss på avstand. Når vi kom opp kjørte vi tilbake med båten og dro tilbake til de andre, vi hadde ventet mye, så det var blitt kveld.  Ingeborg og Live Marie tok seg en forfriskende drikke på dykkerstedet før de reiste videre i golfbilen, leverte den, og vendte tilbake til det kjølige havet.

Da vi skulle spise middag denne dagen, kom regnskuren som var meldt på værmeldingen. Det høljet ned utenfor det store taket til hotellet, og skapte en avslappende stemning. Regnet varte ikke lenge, og turen gikk igjen ned til stranda. For Live Marie avsluttet kvelden etter å ha ligget i en av hengekøyene med Ingeborg, løst sudoku og telt opptil 12 gekkoer i taket. Kim, Rikke og Henriette skulle spise middag, og Ingeborg ble med dem en tur. Vi satt og skravlet en stund, så fant også vi puta.

Det var først neste dag, da Kim og Henriette skulle dykke en gang til, at Ingeborg, Rikke og Live Marie også var med for å snorkle. Det var en morsom, men også rar opplevelse og plutselig kunne puste og se så klart under vannet. Det var som å være i en helt annen verden. Så rolig og avslappende. Vi så diverse fisker, krabbe, kråkeboller og koraller, og koste oss ute i vannet i flere timer. Kim og Henriette ville dykke en gang til, til en litt lavere pris, i og med at de allerede hadde hatt basseng opplæringen, denne gangen så de to gigantiske rokker, og fikk mye bedre tid under vann, da Henriette ikke brukte 10 minutter ned til bunnen.

Dagen før var det snakk om at Henriette og Rikke hadde vært borte ved hotellet hvor lærerne våre sov, og sett skilpadder. Så noe av kvelden ble tilbrakt på broen borte ved vannet ved hotellet for å se på disse. Å se skilpadder ute i naturen for første gang var stas! Ellers gikk det ned en strawberry- daiquiri (eller to) og kokosvann rett fra kokosnøtta til solnedgangen, før man tok kvelden.

Så var dagen kommet for «hjemturen», og vi skulle tilbake til Esteli. Da vi kom oss til flyplassen, fikk vi høre at flyet vårt ikke gikk før om to timer. Så det endte med at vi reiste tilbake til hotellet, der vi igjen gikk bort til skilpaddene (første gang vi gjorde det var det mørkt), og så i tillegg to iguaner.

Til slutt var tiden endelig der til at flyet skulle gå, og den siste uka var snart i gang. Dagen etter skulle vår gruppe bevege seg ned til barneskolen, der førsteklassingene ventet spente på oss og bare ventet på å kaste seg over oss. 

Onsdag og torsdag uke 3

På onsdag, 24.02. møtte vi de 20 barnehagelærer- studentene fra HSN som landet forrige helg. Vi var med de ut i de fattigere barrioene for å se hvordan barnehagene er. Vi delte oss i to grupper, for nå var vi jo faktisk 30 studenter, og hver gruppe så to barnehager. Dette gav oss på GLU (grunnskolelærerutdanningen) et litt større kultursjokk enn vi har fått til nå. Her så vi virkelig hvordan menneskene bor, og hvor fattige mange faktisk er. Det er jo noe vi ikke ser så godt til inne i byen og på skolen, for der går de i skoleuniform hele gjengen. Vi så noen tendenser til hullete sko og slikt på engelsk-kurset, men så hadde vi og en med Apple Watch... Så forskjellene er store! Ungene i barnehagen var veldig søte. Blant annet en som satt og gjemte seg oppi tre dekk med en plastsekk over seg omtrent hele tiden mens vi var der. Bare øynene syntes, og innimellom et stort glist når øyekontakt fant sted. Vi hadde noen leker i den ene barnehagen, og i den andre satt de og spiste lunsj. Alle barn får lunsj som består av bønner, ris og melk eller noe annet å drikke. Vi avsluttet vandringen ved å besøke huset til William, en trofast lokal mann som har hjulpet HSN/Esteli- samarbeidet i mange år. Det var ikke veldig høy standard hjemme hos William, men det var absolutt ikke det verste huset i barrrioen. Men vi beundret hjemmet hans, og fikk hilst på deler av hans flotte familie. William jobber som klovn her i Esteli, og utenfor huset hans hadde han malt mange flotte figurer, som satte et koselig preg på huset.

Torsdag var vi tilbake på El Nacional. Vi skulle egentlig ha en mattetime med statistikk og frekvens-skjema. Men da vi kom på skolen viste det seg at mattelæreren vi skulle til hadde måttet reise på et hastemøte. Så den timen ble ikke noe av. Istedenfor fikk vi intervjuet Franscisco. Vi fikk en refleksjonsoppgave, der vi skulle finne ut litt om skole/hjem samarbeidet her. Intervjuet varte i en drøy time, og det vil komme et eget blogginnlegg om dette. Den andre gruppa fikk også en oppgave, som vil legges ut i samme innlegg senere :)

Adios amigos!

Observasjon av offentlig skole og SOS barnehage

Mandag 22.02 var første dagen vi skulle inn i offentlig skole. Vi er delt i to, fem på barneskole og fem på u.skole. Vi starter på u.skolen og gruppa består av Live Marie, Kim, Karoline, Hanne og Ingeborg. Neste uke skal vi bytte slik at vi får sett barneskolen. Vi skal følge en 7. klasse, som er på skolen fra kvart over sju til fem over halv tolv. Det er altså ikke mange timene om dagen elevene er på skolen. I tillegg er det lange friminutt som spiser opp tiden. Vi skulle observere halvannen time i samfunnsfag hvor temaet var geografi om Nicaragua, og en mattetime hvor de, etter som vi forsto av det som ble skrevet på tavla, hadde om statistikk. Det var spennende å se to forskjellige klasserommene, og to forskjellige lærere. Vi så tydelig her at det er like stor forskjell på lærere her som hjemme i Norge. Samfunnsfagstimen ble ledet av en eldre mann med en ganske så streng mine, og der var det knyst stille. Han var en ganske så autoritær lærer. Og ble det snakket noe i munnen på han, måtte de gjenta det som hadde blitt fortalt før i timen. Men det vi stusset veldig på var læringstrykket i denne timen. Den startet med at de hadde en skriftlig prøve, og den ble organisert slik at jentene svarte på noen spm, og guttene på andre. Dette var for å unngå juks, ettersom de er ganske mange elever i et veldig lite klasserom. Han brukte også fryktelig lang tid på å plassere disse 47, ja 47!, elevene før prøven startet. De satt som sild i tønne. Etter prøven snakket han mye om at det var viktig at de videre leser hjemme, og hvordan han ville at de skulle svare på spørsmålene på fremtidige prøver for at det skulle bli riktig og tilfredstillende (dette var en 7. klasse, altså var de nye på denne skolen). Dette tyder veldig på traktkommunikasjon som vi har lært om hjemme i Norge. At læreren er på jakt etter et spesifikt svar, og svares det på noen annen måte så er det feil. Dette gjaldt de spørsmålene han stilte også. Enten skulle elevene gjenta det han sa, skrive ned det han sa eller så var det ja/nei spørsmål. Ingen åpne spørsmål som elevene kunne diskutere eller snakke sammen om. Og om vi skal trekke inn litt pedagogikk og elevkunnskap fra Høgskolen i Sørøst Norge, så vi tydelig at læringssynet empirisme (behaviorisme) ble praktisert (elevene er tomme kopper som skal fylles med kunnskap, og den kunnskapen får de ved å lytte, gjenta og skrive av). Og etter å ha brukt over halve timen på å sette pultene på plass, tatt opprop på 47 elever, og hatt en prøve som han etterpå snakket om i rundt 20 minutter, har vi inntrykk av at elevene, etter denne timen, satt igjen med at Nicaragua ligger i Mellom-Amerika, midt i Mellom-Amerika!

I mattetimen derimot var det et helt annet lydnivå! Vi ble slitne i hodet av å være der inne... Lærerens overblikk over klassen startet bra, men man så tydelig at hun ble mer og mer sliten, ettersom hennes intensitet og engasjement dabbet mer og mer av. Dette førte til at hun etterhvert hadde veldig liten overblikk over klassen, som jo kan forstås kan være vanskelig med så store klasser, det var en gutt som fredelig fikk sitte med den spisse enden av saksa i munnen. Vi ventet vel egentlig bare på et lite skrik og en bit av tunga liggende på pulten. Så hun var nok mer ettergivende enn autoritær. Det skjedde et par ganger at hun ba dem være stille, og da ble det stille, men det gikk straks tilbake til det samme lydnivået igjen. En stor grunn til dette, kan være at hun brukte mye av tiden på å skrive på tavlen, og sto med ryggen til klassen. Denne læreren hadde en annen vinkling på spørsmålene sine og elvene måtte svare litt mer med egne ord enn bare ja/nei. Men fortsatt var det mye "gjenta etter meg", og "skriv i boka det jeg skriver på tavla". På slutten av timen fikk de noen oppgaver som de skulle løse, som vi kan sammenligne med en time i Norge. Mot slutten av timen sa hun ett eller annet som vi ikke forsto på spansk, og da hun sa det så reiste omtrent alle elevene i klassen seg opp, i full fart! Vi skjønte ikke stort, og skvatt litt av det som skjedde. Men de elevene som ble sittende nede ble sett på og ledd litt av. Vi har en teori om at dette kan være en "Hvem hører etter hva jeg sier"-ting. At hun ba alle reise seg for å sjekke om alle fulgte med. Men dette har vi tenkt å spørre om utover i uken, så da får vi se :)

Etter denne første dagen med observasjon, hadde vi altså fått innblikk i to forskjellige klasserom. Et klasserom der læreren var stram i masken, hadde en litt annen type for "disiplin", men var flink til å holde roen i klasserommet og tydelig engasjert. Og en lærer som startet med en intensitet som var motiverende og fanget opp elevene, men som mistet overblikket, og etterhvert flere av elevene underveis. Men det var tydelig at begge disse lærerne var opptatt av elevene, og av at det skulle være et læringsutbyttet.

I dag fylte også Ingeborg 25 år, og hun ble vekket av Live Marie med bursdagssang og gave. Til og med fikk hun blåse ut lyset på kaka (les; på mobilen) for å få litt bursdagsfølelse! Utenom dette ble det lite feiring (etter bursdagsbarnets ønske), men Ingeborg, Live Marie, Henriette og Rikke var ute på kvelden og spiste en god middag sammen. Det er to til som også har bursdag denne uken i gruppa og det har vært snakk om å spise bursdagsmiddag for alle tre på Friday's som ligger ved siden av hotellet i Managua på torsdag før vi reiser til Corn Island.


Tirsdagen skulle vi tilbake til El Nacional for å prøve oss litt i samfunnsfag og matte. Vi skulle ha om Norge i samfunnsfagstimen/geografitimen og om problemløsning i mattetimen. Dessverre ble gruppa bestående av en person mindre siden Ingeborg ble liggende på hostellet med en mage som var litt vrang. Elevene fikk se bilder av nasjonaldagen vår med bunad og hallingdans. De fikk også høre at på denne dagen kunne barna spise så mye is og pølse de bare ville! Elevene reagerte litt på dette, og spurte Nahum om de ikke fikk spise det ellers? Han svarte at i Norge spiste barna godteri bare i helgene. Da ble det en større reaksjon, etterfulgt av spørsmålet: "Hva skjer da om en går og kjøper seg is på en tirsdag?". Det var da det måtte forklares at det ikke er en norsk lov som sier at de bare får slike ting i helgene, men heller en kultur. Reaksjonen deres var egentlig ikke så overraskende, for her spiser de jo is og godteri på skolen før klokka er 10 på formiddagen...! De kan kjøpe seg alle mulige slikkerier i skolens kantine, og da er det kanskje ikke så rart at tannhygiene er et lite problem? De så også bilder av norske dyr, klimaet vårt, flagget, fjell og fjorder, troll og vikinger og tradisjonell mat. Det ble mye æsjing og uffing i klasserommet da de så bilde av smalahove. Det var en veldig ålreit time, de var interesserte og kom med mange spørsmål da presentasjonen var ferdig også, alt fra skolesystemet til kongen. På slutten lekte vi "slå på ring", noe de syns var veldig artig, og gikk rundt og sang sangen rungende videre da vi var ferdig. I mattetimen hadde Karoline og Hanne en praksisoppgave hjemmefra om problemløsning. Den oppgaven gikk ut på at elevene skulle finne tallene fra 1 til 20, ved å bruke de fire regneartene, men kun bruke tallet 4. Det var vanskelig å få de i gang, men da de skjønte oppgaven og kom i gang var den kognitive aktiviteten på høyt nivå, der elevene måtte tenke på både regnerekkefølgen og parenteser. For oss tre på 5-10 var dette en ny oppgave, og en oppgave vi tar med oss hjem til Norge :) Læreren syntes også at dette var en morsom oppgave, som også hun skulle fortsette med.

Etter undervisningen var det en times lunsj, så dro vi videre til SOS barnehage i Esteli. Den lå litt utenfor byen, ved de litt mer fattige strøkene, og skilte seg veldig ut kan man si. Vi ble møtt av en svær jernport, og en alvorlig vakt. Han dro forøvrig på smilebåndet da han forsto at vi skulle inn på besøk, og låste opp en liten dør på den svære porten. Innenfor var det flere hus, store, fine lekeapparater og veldig grønt gress. I disse husene bodde det opptil ti barn. Dette var barn som enten var foreldreløse, hadde blitt forlatt av foreldrene, eller tatt ut av hjemmet pga. voldelige foreldre. De ti barna i hvert hus fungerte her som en familie (nå var de i en alder av 3-16 år), og hadde alle en "mor" som passet på dem. Det var legesjekk to ganger i året, tannlegetime om barna fikk vondt i tennene, og flere familiemøter. Det var et veldig godt konsept, og man kan nok si at disse barna hadde "funnet Esteli's beste lottokupong".
Hvilke barn som fikk bo på dette stedet, var opp til familiedepartementet. De var opptatt av at barna så langt som mulig skulle få bli hos sine biologiske foreldre, og dermed var et samarbeid med dem veldig viktig. De var også veldig opptatt av at søsken skulle holdes sammen, og bli plassert i samme huset. Her bodde barna til de hadde fått seg en jobb, og kunne tjene til livets opphold. De fikk dermed støtte til å gå på skole, som var noe lignende med norske yrkesskoler, og lærte andre viktige ting de måtte lære for å klare seg videre i livet, som økonomi, osv.
Innenfor samme området, var også barnehagen. Her var det en ny port vi måtte låses gjennom. Også her var det flere lekeapparater, men de var mindre, slik at de var tilpasset til de minste barna. I denne barnehagen hadde de flere avdelinger. En avdeling for to- åringer, tre- åringer, fire- åringer, frem- åringer, og en siste avdeling for seks- til 12- åringer, som fikk spesialundervisning. Akkurat da vi var der, var det siesta. De minste sov i små "klapp-senger", og de største på madrasser, innenfor sin avdeling. De var veldig fredelige og søte. Noen av de eldre var våkne da, og drev med noen "ablegøyer" da de trodde vi ikke så dem. Med en gang vi snudde oss, kastet de seg ned på madrassen og lot som de sov.
Det var veldig moro å få et innblikk i dette stedet, og se hvilken jobb de gjør for disse barna som ellers ville hatt en veldig vanskelig hverdag. Her blir de tatt godt hånd om, innenfor et koselig "lite samfunn", drevet av noen fantastiske mennesker.

Her sover de minste barna søtt i sengene sine. På det man ser av veggen på bildet, kan man se litt av alle tegningene og maleriene barna har laget, som blir fin veggpynt. I den andre enden av rommet, var veggene fulle.



I hver avdeling hang det en slik stor, pyntet plakat. Her var det alltid bilder av de som hadde bursdag i hver måned. Denne plakaten hang ute i gangen, og er plakaten som viser når de ansatte har bursdag.









Hasta luego! (Ha det så lenge!)

Helg nummer 2 i Leon

Helg nr. 2 i Leon
Denne helgen var deilig. Vi hadde avtalt igjennom Nahum (vår tolk og Nicaguransk person her nede) at bussen skulle hente oss klokken tolv på fredag. Det var en buss med litt lavere standard, men det gikk. Det eneste var at alle var blaute på buksebaken da vi kom frem, for det var skinnseter og ingen aircondition... Da vi skulle hente romnøkkelen og slikt, viste det seg at to av dobbeltrommene våre, og enkeltrommet til Kim, ikke var klart, så vi måtte vente en times tid. Vi dumpet bagasjen vår inn på rommet til Henriette og Rikke, og satte oss i skyggen. Og etter all ventetiden var det utrolig deilig å komme inn på det kjølige rommet! Vi skiftet til badetøy, spiste litt mat og tok oss en dukkert. Solnedgangen var like fantastisk denne helgen som forrige, vannet var en fin avkjøling (selvom det sikkert var like varmt som i dusjen), og maten var god.

Lørdagen dro Live Marie og Kim, sammen med fem av de andre på vulcano boarding. De ble hentet med buss tidlig på morran og gikk da opp vulkanen med brett og utstyr. Det blåste veldig så det bød på utfordringer, men de kom seg opp til slutt! Der oppe la de fra seg utstyret, og gikk bort til "vulkanens hjerte". Her fikk de ta på sanden under steinlaget, som var veldig varm. Så var det å sette seg på akebrettene og skli nedover den vulkanske asken. To-tre dager etterpå hadde denne vulkanen forøvrig et utbrudd, noe som gjør det at de nettopp hadde gått på den, veldig rart. Det var god timing! Får håpe det ikke var noen andre turister i nærheten akkurat da. Gunnar (en av lærerne som er med på turen, og har vært det siden praksis i Nicaragua ble et tilbud) sier de er veldig flinke til å passe på turistene her, og følger med på om det gis noe tegn til vulkanutbrudd eller jordskjelv.





Ettermiddagen og søndagen ble brukt til avslapping, bading, volleyball-spilling, solslikking og en drink til solnedgangen.

Den samme bussen kom og hentet oss 15:00, og da var vi alle klare for å komme tilbake til Esteli med litt kjøligere klima. På veien hjem kjørte vi forbi en vulkan som akkurat da fant ut at den skulle ha et lite utbrudd! Røykskyen av aske sto opp som en sopp over vulkanen og det ble ekstase i bussen over hvor kult det var å faktisk se en vulkan som var aktiv.

Så kom vi hjem til Esteli, skiftet og gikk ut for å spise middag.



Håper dere hadde en like fin helg der hjemme som vi hadde i Leon! :)

Oppsummering fra engelsk-kurset for begge grupper

Vi har laget en oppsummering av engelsk-kurset på hver av gruppene. Her er innleggene :)

Oppsummering av engelskkurset på El Nacional - Gruppe 1
23.02.16

Vi er nå ferdig med to uker engelskkurs på El Nacional. Den første dagen tok elevene en test, og ble deretter delt inn i  to grupper, etter ferdighetsnivå. Den gruppen vi hadde ansvar for, var de elevene som hadde noe engelskkunnskaper fra før. Selv om de kunne noe, var det fremdeles et ganske stort kunnskapssprik mellom elevene. Gruppen besto av syv gutter, i alderen 13 til 19. 

I løpet av kurset fokuserte vi på flere forskjellige temaer, som alfabetet, introdusere seg selv og andre, beskrive steder, kroppsdeler, familie, farger, klær, mat og musikk. Vi prøvde hele tiden å bruke varierte og differensierte undervisningsmetoder, for å på best mulig måte treffe alle elevene på deres kunnskapsnivå. Konkurranser og leker hvor det var fokus på språkbruk, var kanskje de metodene vi brukte mest, da vi fikk inntrykk av at elevene responderte veldig positivt på slike aktiviteter. Mot slutten av kurset merket vi at mengden engelske ord og fraser elevene klarte å ta i bruk hadde økt betydelig, og vi ser at kurset har hatt en nyttefunksjon for elevene som deltok på kurset.

I løpet av disse to ukene har vi lært at vi kan lage gode undervisningsopplegg med lite eller få ressurser. Klasserommet vi hadde til disposisjon var nakent da vi kom, med kun en whiteboard-tavle. Diverse andre ressurser har vi vært nødt til å skaffe selv. Vi har måtte være kreative, og vi har ikke hatt muligheten til å støtte oss til teknologi på samme måte som hjemme. Vi har måttet undervise elever som har et annet morsmål enn oss, i tillegg har vi undervist på vårt andrespråk. I Norge kan vi møte på situasjoner hvor vi må undervise elever som ikke kan norsk, og vi har nå erfart hvordan dette kan løses. Avslutningsvis vil vi si at vi har hatt to læringsrike og spennende uker, og vi setter utrolig stor pris på å ha fått muligheten til å påvirke disse elevenes liv!

- Karoline, Connie, Kathrine, Kim og Maria

                                                                                                                                                                   

Oppsummering av engelskkurs på El Nacional - Gruppe 2
23.02.16

Da er vi ferdig med undervisningen i engelsk, og det har vært moro! Vi (studentgruppa) var delt i to, og vår gruppe bestod av Henriette, Rikke, Live Marie, Hanne og Ingeborg. Vi hadde den største gruppa, som var de elevene som hadde minst forkunnskaper i engelsk. Det var en utfordring å lære noen et nytt språk når vi ikke hadde et felles språk å støtte oss til, men det gikk. Vi jobbet med grunnleggende ting som “Hi! My name is ……”, “How are you?” og “I am fine, thank you”. Vi jobbet også med farger, tall, alfabetet og hvordan man uttaler de forskjellige bokstavene, kroppsdeler, hvordan bestille mat på restaurant og å be om matvarer og ting i butikker. 

I starten var gruppa veldig stille og usikre. Det var vanskelig å få de til å snakke høyt, og de turte ikke svare på noe særlig av det vi spurte om. Vi tror at dette kan ha noe med at de ikke er vant til å samarbeide i grupper, men heller å sitte rolige ved pultene sine og kopiere det læreren sier eller skriver på tavla, svare på spørsmål som fører til et bestemt svar (altså lite rom for drøfting og problemløsningsoppgaver som vi er så opptatt av i norske skoler), og at de så klart er usikre på språket. Men, det var kanskje her vi så størst fremgang i løpet av de to ukene også. På slutten var alle veldig med muntlig, de presenterte familietreet sitt på tavla for de andre, hadde konkurranse der de skulle være raskt oppe på tavla for å skrive ord og uttale de høyt, og kommunikasjonen i gruppene var økende. Det var moro å se at vi klarte å gjøre gruppa trygg nok innad til å få til det. 

Vi prøvde fra starten av å ha aktiviteter hvor alle skulle snakke sammen og samarbeide, men det var en utfordring, og ikke helt aktuelt. Men noen av aktivitetene som vi brukte var; “Head, shoulder, knees and toes”, “Boogie, Boogie”, de tegnet rundt kroppen til en medelev og skrev på kroppsdeler, sang “The ABC-song”, vi brukte Ylvis sin “The Fox” til å oversette og fokusere litt på dyr, og “The Whispering game”. Sistnevnte lek går ut på at elevene sitter i to lag, i to rekker. Så hviskes det ett ord til den første på begge lag, som hvisker ordet til nestemann, og ordet må hviskes så raskt som mulig bakover til sistemann som løper frem og skriver ordet på tavlen. Er ordet riktig får laget poeng. Her er det altså viktig å uttale ordet tydelig og korrekt, ellers så endres det fort fra første- til sistemann. For eksempel “water” ble til “mother” og “nose” ble til “gohst”. Dette skapte mye latter, liv og røre. 

Vi gav også ut en ordbok til hver av elevene, og lærte de å bruke den. Det var vanskelig for noen å forstå forklaringene våre, siden de da kom på engelsk. Men ved bruk av kroppsspråk og ordboka selv, så gikk det til på et vis. Hun ene hadde til og med satt bokbind på ordboka si. Det sier jo litt om hvor mye det betyr for henne å lære seg litt engelsk. For selvom man kanskje ikke klarer å gjøre den største endringen for noen på to uker, så fikk vi de litt på vei til å lære et nytt verdensspråk, og det var tydelig at de satte pris på det. Selvom det er vi som skal være takknemlige for å få komme hit og øve oss på å være lærere! 

Den siste fredagen hadde vi planlagt å ha med brus og noe godt til elevene som takk for oss. Men da vi kom opp på skolen, fikk vi ikke gå inn i klasserommet. De hadde en overraskelse til oss som takk for at vi hadde vært der og lært dem engelsk. Det de hadde gjort var å ordne til med pynt, tekst på tavla, drikke og kake. Utrolig koselig at de faktisk hadde brukt tid, energi og penger på å ordne noe sånt for oss. De er veldig søte hele gjengen, og det kommer til å bli rart å ikke starte opp mandagen med deres smil og kjente fjes. To uker er nå over, to gjenstår, og det er trist at de ikke består i engelsk-kurs! Men vi gleder oss til å se hva det typiske Nicaguranske klasserommet har å by på :-)

- Rikke, Henriette, Ingeborg, Live-Marie & Hanne