Siste uke og reisen hjem!

Mandag morgen hadde vi igjen observasjon, men denne gangen på en barneskole som heter Sotero. Der var det fartsfylt kan du tro! Hypre, nysgjerrige fem- og seksåringer, som nettopp var begynt på skolen, og var mest opptatt av leking, klemming og fletting av hår. For oss som skal bli lærere i 5.-10. klasse, var det rart å sitte i et klasserom der alle elevene så vidt rakk opp til hoftene våre. Men det var en morsom opplevelse å se hvordan læreren jobbet med dem, og fikk dem til å lære seg de normer og regler som følger med i en klasse. Allerede de få dagene mens vi studentene hadde vært der, kunne vi se en klar forskjell. Elevene hørte mer på læreren, gjorde det de skulle gjøre, var roligere, og mer respektfull ovenfor hverandre. Praksislærerne våre, som hadde fulgt denne klassen i noen dager mer enn oss (fordi andre halvdel av studentgruppa var i samme klasse forrige uke), ble også ganske så sjokkerte over hvor rolige elevene plutselig var. Her så vi et eksempel på hvordan barneskolelærerne setter grunnlaget for elevene før de kommer videre til 5.-10.klasse. Mens vi var der, var det for det meste arbeid med vokaler, ordlyder, stavelser og fargelegging. I tillegg hadde de en liten økt med gymnastikk. Først var det guttene, som skulle slå seg sammen to og to. Den ene skulle ligge på steingulvet, og den andre skulle holde den liggende guttens ben. Så skulle de som lå på gulvet ta totalt fem sit-ups samtidig. Ingen mer, ingen mindre. Etterpå byttet guttene plass, det ble tatt fem sit-ups, og så var det jentenes tur til å gjøre akkurat det samme. Hvorfor barna gjorde dette, om det var for å bevege på seg, eller lære å telle, eller begge deler, så var det et annerledes syn å se så små barn gjøre slik trening. Ved lunsj- tider, kom en av foreldrene til barna med mat. Det er nemlig slik at det er foreldrene til elevene som rullerer på å lage lunsj til dem. Etter lunsj reiste vi tilbake til hostellet, og begynte å planlegge opplegget vi skulle ha for elevene dagen etter.

 "Gi meg en klem!"

Tirsdagen var vi igjen klare på Sotero, med et eget opplegg. En av de andre jentene på gruppa vår var syk ut uka, så vi var en mindre enn vanlig, men det gikk fint. Vi hadde tegnet noen tegninger på to ark, og kopiert dem opp. På det ene arket skulle elevene telle hvor mange gjenstander det var av hvert objekt på bildet. Slik som hvor mange bøtter, stjerner, båter osv. På den andre var det flere objekter i noen ruter. Disse skulle også telles, og så skulle de finne ut hvilken rute som inneholdt flest objekter, hvem inneholdt færrest, osv. I starten var det flere av elevene som trodde de skulle fargelegge (de hadde nettopp sittet og fargelagt), og ble litt småfurtne. Men da de forsto at denne oppgaven var litt annerledes, fikk lyden en annen tone. Oppgaven falt i smak hos mange, og flere lærte å telle til mer enn tre. Vi prøvde oss også på "per sjuspring" ute med elevene. Det funket heller dårlig! Vi burde nok kjørt på med den safe "Hode skulder kne og tå"..... Vi ble med på noen av deres ringleker da, og Live Marie sine klappeleker falt veldig godt i smak hos jentene :)

Senere samme dag hadde vi et stort møte med barnehagestudentene, dette ble vårt siste møte, der vi delte erfaringer fra vårt opphold. Vi diskuterte hva vi hadde lært her nede i Nicaragua, og vi forklarte hva vi hadde gjort på skolene de siste fire ukene, og de to ukene de hadde hatt i barnehagene.  

Onsdagen besøkte vi en musikkskole som fjordbluesfestivalen i Sandefjord finansierte. Det var lokale musikklærere, og lønna deres kommer fra Norge.. Det var et koselig lite murhus, en utedo som tidligere studenter fra Norge hadde finansiert, og en utrolig fin utsikt. Barna spilte på gitarer, banjo og fløyter, og de var helt utrolig flinke.

 

Senere på dagen skulle vi også ha en siste middag i Esteli. Dette var veldig koselig, og alle studentene, lærerne, William og Nahum var tilstede. Kim var hjemme hos en av elevene vi ble kjent med på El Nacional av personlige grunner. Det var en koselig middag med mye latter og mimring. William er en god mann, som hjalp oss med det som måtte være. Han ordnet med vann-dunker til oss, og andre ting vi måtte trenge, arrangerte en tur på tobakksfabrikken, geleidet barnehagelærerne til de barnehagene de skulle ha praksis i, og var veldig hjelpsom. Til vanlig jobber William som klovn, der det er stor konkurranse og lite betalt. Vi bestemte derfor at William skulle få penger, som takk for hjelpen av det vi har samlet inn. Han fikk en god sum, slik at han har en backup så han kan ha sønnen sin på skole de nærmeste to årene. Nahum fikk en flaske med 17 år lagret rom av oss som han sa han skulle kose seg veldig med. Senere på kvelden ga vi også noen penger til vaskedamene som hadde vært så veldig snille med oss, og stått på pinne for å vaske rom, håndvaske klær, og få oss til å føle oss velkomne.  Det var moro å se hvor glade de ble for dette.

Onsdagen og torsdagen ble det et veldig emosjonelt farvel med de små elevene, det ble delt ut minst 50 klemmer! Vi ble invitert på en avslutningsseremoni som vi takket ja til. Her fikk vi oss en stor overraskelse. Alle barna på hele barneskolen var samlet ute på skoleplassen for å ta farvel. Vi fikk hedersplasser, fult synlig foran alle barna, og ble underholdt med fine taler fra rektor, lærere og tre av oss studenter takket for oss. Det ble til og med dans fra både elever og lærere. Etterpå fikk vi juice og kake.

Torsdag morgen tok vi alle turen tilbake til El Nacional. Elevene våre fra engelskkurset skulle få sine diplomer. Vi var noen stolte studenter som delte ut gullmønstrede, fine bevis på bestått engelskkurs til disse ungdommene vi hadde fått et så spesielt forhold til. Navn er ikke bare bare å få rett alltid, og en av oss la merke til at navnet til han ene var skrevet feil på diplomet da det ble delt ut. Rett skal være rett, og navnet skal være riktig på et sånt bevis! Så da fikk vi skolen til å lage et nytt til han. I tillegg fikk vi også utdelt et sertifikat for «cooperative participation as an english language instructor». Det var litt stas det også J Videre ble det tatt mange bilder av hele gjengen, før vi tok et siste farvel. På vei hjem fra skolen så gikk vi jo for siste gang forbi kiosken hvor vi gav ekteparet som eide den to bilder som vi fortalte dere om tidligere! Og han vinket og hoiet på oss, så vi gikk bort. Og han tuslet bak til kjøla og hentet en liten drikke til hver av oss. Vi var der heldigvis alle fire, Henriette, Rikke, Live Marie og Ingeborg. Det var koselig å få sagt farvel til dem!

Pengene vi hadde med oss, ble brukt til diverse utstyr til El Nacional, som tusjer, ordbøker, stoff, sportsutstyr, kaffetraktere, papir, blekk til skrivere, osv., osv,. Utstyr til Sotero, som fargeblyanter, sportsutstyr, plastelina, kritt, ark, farget ark, lim, andre estetiske verktøy, førstehjelpsskrin og antibakk. Vi ga penger til William og vaskedamene. Og vi kom også i kontakt med en organisasjon som tar seg av mennesker med funksjonshemninger. Organisasjonen hadde mistet støtten fra staten, og måtte nå skaffe penger på andre måter, ofte gjennom donasjoner, da spesielt fra deres foreldre. I Nicaragua har man ikke noe støtteapparat for funksjonshemmede slik vi har i Norge. Vi syntes det arbeidet de gjorde var fantastisk, og visste at vi, uten tvil skulle gi det siste vi hadde av penger til dem. Dessverre var det ikke så mye som vi gjerne skulle gitt, dersom vi hadde møtt på denne organisasjonen tidligere. Men det var et bidrag som ville hjelpe dem et stykke på vei.

Så skulle turen gå videre til hovedstaden Managua. Men før dette, ga vi alt vi ikke behøvde som klær, brødristere, toastjern, puter, osv., til William som kunne bruke det selv, eller selge det videre. Vi tok også farvel med vertinna vår Elena. Gjennom oppholdet vårt satt hun ofte og puslet, noe hun sa hun måtte gjøre for å stresse kunne stresse litt ned, og ta det litt mer med ro. Derfor ga vi henne et puslespill som «takk for oss»- gave  med noen papegøyer på, med fargene hun hadde i hostellet sitt pluss et bilde av oss studentene som vi tok oppe i Miraflor. Hun var veldig takknemlig, og sa at vi var velkomne tilbake når som helst! Vi fikk også en nøkkelring som et minne på de fire ukene vi tilbrakte på «solens hjem».

I Managua dro vi på et stort marked, faktisk det største i hele Sør/Mellom-Amerika. Det så veldig lite ut når bussen parkerte, men da vi kom oss ordentlig inn, så var det helt enormt stort. De hadde alt mulig der, sminke, kjøtt, hengekøyer, vakre figurer og utskjæringer i tre, smykker, frukt, osv. Det var så utrolig svært, med trange ganger og overfylte boder. Helt fantastisk var det å ha vært der! Og en befrielse var det også å komme seg ut i friluft etter å ha vært der inne i noen små timer. Etter markedet kjørte vi tilbake til vårt vanlige hotell i Managua. Kvelden gikk vi ut på en restaurant og spiste middag sammen for siste gang, så bar det tilbake til hotellet for å sove litt før den lange reisen morgenen etter. 

Fredag begynte reisedøgnet, kl. 10.00 da bussen gikk til flyplassen. Og folk var ikke hjemme før 29 timer senere, turen innebar en flytur på tre timer til Houston. Før vi slang i oss en stressende burger og løp videre til flyet som tok 9,5 time til Frankfurt. Her måtte vi vente i 5,5 time, før vi endelig kom oss på den siste to timers flyturen og landet hjemme på Gardermoen 1930 søndag kveld. Vi var slitne og glade for å være hjemme i kalde Norge (Jada, det var ikke så kaldt her da vi kom hjem i grader, men for oss var det bikkje-kaldt!) etter den lange reisen og nå skal vi kjenne på alt vi har opplevd disse fire ukene i månedene og årene som kommer. Det har vært en opplevelse for livet!

Takk for reisen, folkens!

Og takk til deg som valgte å bli med oss på den gjennom denne bloggen! :) 

Helgetur til Corn Island

Den aller siste helga i Nicaragua skulle tilbringes på Corn Island. En liten øy i Nicaragua med rundt 9000 innbyggere ute i Karibien. For å komme seg dit, måtte vi ta fly fra Managua. Det er til sammen tre fly som går ut på øya. Det er to små med plass til 12 personer, og ett større et med plass til 50. På flyet med 12 personer, var det ekstremt trangt, på bildet ovenfor/nedenfor sitter Kim på bakerste rad. Og Ronny som er rundt 190cm høy, måtte sitte bøyd hele flyturen, det var ekstremt lavt under taket, rundt 160cm høyt. Og på første rad satt de med en halv armlengde unna kapteinen og hans co-kaptein. Men det var jo en opplevelse det og. Live Marie og Ingeborg havnet på det største flyet, og det var ikke så veldig annerledes enn ha vi er vandt med. Vi fikk også servert et glass brus eller kaffe på turen. Dette flyet fløy ikke direkte. Det hadde en mellomlanding i Bluefield som ligger på kysten ut mot Karibien. Her gikk noen av, og andre kom på.

På Corn Island ble vi kjapt skysset med taxi til hotellet, Arenas Beach (som hotellet betalte for). Et koselig hotell med bungalows, som lå på andre siden av veien for stranda. Rundt på hotellet var det to katter som gikk rundt. Den ene var tydelig gravid, og begge var helt tydelig veldig sultne. Det var mange gjester som gav de litt mat, og samme gjorde vi. Etter å ha etablert oss, gikk turen rett ned til den hvite sanda og det karibiske hav for å ta en dukkert. Det var litt rart å svømme i et vann som faktisk «stod stille». (Det gjorde det jo så absolutt ikke i Stillehavet!)

Etter avkjølingen leide vi oss noen golfbiler så vi kunne kjøre rundt og bli bedre kjent med øya. Den vi tre havnet i var litt av en grønn doning av en golfbil, og det var kun Ingeborg som hadde med seg sertifikatet, og da måtte kjøre. I tillegg hadde vi ett mål. Finne ut hvor de hadde både utleie og timer på dykking og snorkleutstyr. Øya hadde en hovedvei som gikk hele øya rundt, pluss noen få snarveier, midt på øya lå flystripa, og hele veien var man omringet av vegetasjon og det karibiske hav. Det var en nydelig tur med vind i håret og god utsikt. Vi gjorde et stopp ved vannet på den ene siden av øya, og vassa litt. Her blåste det merkbart mye mer, og bølgene var større. Men «kontrasten i det turkise vannet» kom tydeligere frem her.

Videre fant vi til slutt et sted hvor de hadde dykke- timer, og leide ut snorkleutstyr. Kim og Henriette kastet seg med på et dykker-kurs bare en time senere, der vi fikk opplæring av en småkjekk kar fra statene, ved navn Cody. Vi dro til et 2 meter dypt svømmebasseng og ble kjent med dykkerutstyret der, og lærte oss grunnleggende ferdigheter for dykking, alt fra og tømme dykkemaska de under vann, puste fra hverandres reservetanker, til og snakke med hendene under vann, dette tok omtrent 2 timer. Kim og Henriette var flinke og etter kurset i bassenget bar det ut i havet til et korallrev som var hele 12 meter dypt. Det var en 10 minutter båttur ut fra øya, og så skulle vi endelig få teste dykkeferdighetene vi hadde lært på «ordentlig». Det som var kult nå, var at vi måtte kaste oss baklengs ut av båten neavy seal style, slik som du ser i filmer, dette var vi litt nervøse for, men det var helt sinnsykt kult, når vi fikk prøvd oss. Vi har dessverre ingen bilder fra dette, da vi ikke hadde lov og ha med kamera siden vi ikke hadde dykkerkurs, og Cody kunne ikke ta bilder, siden han måtte passe på oss, i tilfelle noe gikk galt. På vei nedover til den 12 meter dype bunnen, slet Henriette voldsomt med øret, så hun og Cody brukte hele 10 minutter ned til bunnen, Kim kom seg raskere ned og brukte dessverre opp mye oksygen, fordi trykket er større på bunnen, og da holder samme mengde oksygen dårligere enn hva det gjør lenger opp i havet. Vi svømte rundt i revet i hele 17 minutter, og så bar det opp igjen, så vi var totalt under vann i 27 sammenhengende minutter, va(n)nvittig moro! Den kuleste fisken vi så på bunnen var en løvefisk, de er ekstremt giftige og har skarpe utstikkere, så vi holdt oss på avstand. Når vi kom opp kjørte vi tilbake med båten og dro tilbake til de andre, vi hadde ventet mye, så det var blitt kveld.  Ingeborg og Live Marie tok seg en forfriskende drikke på dykkerstedet før de reiste videre i golfbilen, leverte den, og vendte tilbake til det kjølige havet.

Da vi skulle spise middag denne dagen, kom regnskuren som var meldt på værmeldingen. Det høljet ned utenfor det store taket til hotellet, og skapte en avslappende stemning. Regnet varte ikke lenge, og turen gikk igjen ned til stranda. For Live Marie avsluttet kvelden etter å ha ligget i en av hengekøyene med Ingeborg, løst sudoku og telt opptil 12 gekkoer i taket. Kim, Rikke og Henriette skulle spise middag, og Ingeborg ble med dem en tur. Vi satt og skravlet en stund, så fant også vi puta.

Det var først neste dag, da Kim og Henriette skulle dykke en gang til, at Ingeborg, Rikke og Live Marie også var med for å snorkle. Det var en morsom, men også rar opplevelse og plutselig kunne puste og se så klart under vannet. Det var som å være i en helt annen verden. Så rolig og avslappende. Vi så diverse fisker, krabbe, kråkeboller og koraller, og koste oss ute i vannet i flere timer. Kim og Henriette ville dykke en gang til, til en litt lavere pris, i og med at de allerede hadde hatt basseng opplæringen, denne gangen så de to gigantiske rokker, og fikk mye bedre tid under vann, da Henriette ikke brukte 10 minutter ned til bunnen.

Dagen før var det snakk om at Henriette og Rikke hadde vært borte ved hotellet hvor lærerne våre sov, og sett skilpadder. Så noe av kvelden ble tilbrakt på broen borte ved vannet ved hotellet for å se på disse. Å se skilpadder ute i naturen for første gang var stas! Ellers gikk det ned en strawberry- daiquiri (eller to) og kokosvann rett fra kokosnøtta til solnedgangen, før man tok kvelden.

Så var dagen kommet for «hjemturen», og vi skulle tilbake til Esteli. Da vi kom oss til flyplassen, fikk vi høre at flyet vårt ikke gikk før om to timer. Så det endte med at vi reiste tilbake til hotellet, der vi igjen gikk bort til skilpaddene (første gang vi gjorde det var det mørkt), og så i tillegg to iguaner.

Til slutt var tiden endelig der til at flyet skulle gå, og den siste uka var snart i gang. Dagen etter skulle vår gruppe bevege seg ned til barneskolen, der førsteklassingene ventet spente på oss og bare ventet på å kaste seg over oss. 

Onsdag og torsdag uke 3

På onsdag, 24.02. møtte vi de 20 barnehagelærer- studentene fra HSN som landet forrige helg. Vi var med de ut i de fattigere barrioene for å se hvordan barnehagene er. Vi delte oss i to grupper, for nå var vi jo faktisk 30 studenter, og hver gruppe så to barnehager. Dette gav oss på GLU (grunnskolelærerutdanningen) et litt større kultursjokk enn vi har fått til nå. Her så vi virkelig hvordan menneskene bor, og hvor fattige mange faktisk er. Det er jo noe vi ikke ser så godt til inne i byen og på skolen, for der går de i skoleuniform hele gjengen. Vi så noen tendenser til hullete sko og slikt på engelsk-kurset, men så hadde vi og en med Apple Watch... Så forskjellene er store! Ungene i barnehagen var veldig søte. Blant annet en som satt og gjemte seg oppi tre dekk med en plastsekk over seg omtrent hele tiden mens vi var der. Bare øynene syntes, og innimellom et stort glist når øyekontakt fant sted. Vi hadde noen leker i den ene barnehagen, og i den andre satt de og spiste lunsj. Alle barn får lunsj som består av bønner, ris og melk eller noe annet å drikke. Vi avsluttet vandringen ved å besøke huset til William, en trofast lokal mann som har hjulpet HSN/Esteli- samarbeidet i mange år. Det var ikke veldig høy standard hjemme hos William, men det var absolutt ikke det verste huset i barrrioen. Men vi beundret hjemmet hans, og fikk hilst på deler av hans flotte familie. William jobber som klovn her i Esteli, og utenfor huset hans hadde han malt mange flotte figurer, som satte et koselig preg på huset.

Torsdag var vi tilbake på El Nacional. Vi skulle egentlig ha en mattetime med statistikk og frekvens-skjema. Men da vi kom på skolen viste det seg at mattelæreren vi skulle til hadde måttet reise på et hastemøte. Så den timen ble ikke noe av. Istedenfor fikk vi intervjuet Franscisco. Vi fikk en refleksjonsoppgave, der vi skulle finne ut litt om skole/hjem samarbeidet her. Intervjuet varte i en drøy time, og det vil komme et eget blogginnlegg om dette. Den andre gruppa fikk også en oppgave, som vil legges ut i samme innlegg senere :)

Adios amigos!

Observasjon av offentlig skole og SOS barnehage

Mandag 22.02 var første dagen vi skulle inn i offentlig skole. Vi er delt i to, fem på barneskole og fem på u.skole. Vi starter på u.skolen og gruppa består av Live Marie, Kim, Karoline, Hanne og Ingeborg. Neste uke skal vi bytte slik at vi får sett barneskolen. Vi skal følge en 7. klasse, som er på skolen fra kvart over sju til fem over halv tolv. Det er altså ikke mange timene om dagen elevene er på skolen. I tillegg er det lange friminutt som spiser opp tiden. Vi skulle observere halvannen time i samfunnsfag hvor temaet var geografi om Nicaragua, og en mattetime hvor de, etter som vi forsto av det som ble skrevet på tavla, hadde om statistikk. Det var spennende å se to forskjellige klasserommene, og to forskjellige lærere. Vi så tydelig her at det er like stor forskjell på lærere her som hjemme i Norge. Samfunnsfagstimen ble ledet av en eldre mann med en ganske så streng mine, og der var det knyst stille. Han var en ganske så autoritær lærer. Og ble det snakket noe i munnen på han, måtte de gjenta det som hadde blitt fortalt før i timen. Men det vi stusset veldig på var læringstrykket i denne timen. Den startet med at de hadde en skriftlig prøve, og den ble organisert slik at jentene svarte på noen spm, og guttene på andre. Dette var for å unngå juks, ettersom de er ganske mange elever i et veldig lite klasserom. Han brukte også fryktelig lang tid på å plassere disse 47, ja 47!, elevene før prøven startet. De satt som sild i tønne. Etter prøven snakket han mye om at det var viktig at de videre leser hjemme, og hvordan han ville at de skulle svare på spørsmålene på fremtidige prøver for at det skulle bli riktig og tilfredstillende (dette var en 7. klasse, altså var de nye på denne skolen). Dette tyder veldig på traktkommunikasjon som vi har lært om hjemme i Norge. At læreren er på jakt etter et spesifikt svar, og svares det på noen annen måte så er det feil. Dette gjaldt de spørsmålene han stilte også. Enten skulle elevene gjenta det han sa, skrive ned det han sa eller så var det ja/nei spørsmål. Ingen åpne spørsmål som elevene kunne diskutere eller snakke sammen om. Og om vi skal trekke inn litt pedagogikk og elevkunnskap fra Høgskolen i Sørøst Norge, så vi tydelig at læringssynet empirisme (behaviorisme) ble praktisert (elevene er tomme kopper som skal fylles med kunnskap, og den kunnskapen får de ved å lytte, gjenta og skrive av). Og etter å ha brukt over halve timen på å sette pultene på plass, tatt opprop på 47 elever, og hatt en prøve som han etterpå snakket om i rundt 20 minutter, har vi inntrykk av at elevene, etter denne timen, satt igjen med at Nicaragua ligger i Mellom-Amerika, midt i Mellom-Amerika!

I mattetimen derimot var det et helt annet lydnivå! Vi ble slitne i hodet av å være der inne... Lærerens overblikk over klassen startet bra, men man så tydelig at hun ble mer og mer sliten, ettersom hennes intensitet og engasjement dabbet mer og mer av. Dette førte til at hun etterhvert hadde veldig liten overblikk over klassen, som jo kan forstås kan være vanskelig med så store klasser, det var en gutt som fredelig fikk sitte med den spisse enden av saksa i munnen. Vi ventet vel egentlig bare på et lite skrik og en bit av tunga liggende på pulten. Så hun var nok mer ettergivende enn autoritær. Det skjedde et par ganger at hun ba dem være stille, og da ble det stille, men det gikk straks tilbake til det samme lydnivået igjen. En stor grunn til dette, kan være at hun brukte mye av tiden på å skrive på tavlen, og sto med ryggen til klassen. Denne læreren hadde en annen vinkling på spørsmålene sine og elvene måtte svare litt mer med egne ord enn bare ja/nei. Men fortsatt var det mye "gjenta etter meg", og "skriv i boka det jeg skriver på tavla". På slutten av timen fikk de noen oppgaver som de skulle løse, som vi kan sammenligne med en time i Norge. Mot slutten av timen sa hun ett eller annet som vi ikke forsto på spansk, og da hun sa det så reiste omtrent alle elevene i klassen seg opp, i full fart! Vi skjønte ikke stort, og skvatt litt av det som skjedde. Men de elevene som ble sittende nede ble sett på og ledd litt av. Vi har en teori om at dette kan være en "Hvem hører etter hva jeg sier"-ting. At hun ba alle reise seg for å sjekke om alle fulgte med. Men dette har vi tenkt å spørre om utover i uken, så da får vi se :)

Etter denne første dagen med observasjon, hadde vi altså fått innblikk i to forskjellige klasserom. Et klasserom der læreren var stram i masken, hadde en litt annen type for "disiplin", men var flink til å holde roen i klasserommet og tydelig engasjert. Og en lærer som startet med en intensitet som var motiverende og fanget opp elevene, men som mistet overblikket, og etterhvert flere av elevene underveis. Men det var tydelig at begge disse lærerne var opptatt av elevene, og av at det skulle være et læringsutbyttet.

I dag fylte også Ingeborg 25 år, og hun ble vekket av Live Marie med bursdagssang og gave. Til og med fikk hun blåse ut lyset på kaka (les; på mobilen) for å få litt bursdagsfølelse! Utenom dette ble det lite feiring (etter bursdagsbarnets ønske), men Ingeborg, Live Marie, Henriette og Rikke var ute på kvelden og spiste en god middag sammen. Det er to til som også har bursdag denne uken i gruppa og det har vært snakk om å spise bursdagsmiddag for alle tre på Friday's som ligger ved siden av hotellet i Managua på torsdag før vi reiser til Corn Island.


Tirsdagen skulle vi tilbake til El Nacional for å prøve oss litt i samfunnsfag og matte. Vi skulle ha om Norge i samfunnsfagstimen/geografitimen og om problemløsning i mattetimen. Dessverre ble gruppa bestående av en person mindre siden Ingeborg ble liggende på hostellet med en mage som var litt vrang. Elevene fikk se bilder av nasjonaldagen vår med bunad og hallingdans. De fikk også høre at på denne dagen kunne barna spise så mye is og pølse de bare ville! Elevene reagerte litt på dette, og spurte Nahum om de ikke fikk spise det ellers? Han svarte at i Norge spiste barna godteri bare i helgene. Da ble det en større reaksjon, etterfulgt av spørsmålet: "Hva skjer da om en går og kjøper seg is på en tirsdag?". Det var da det måtte forklares at det ikke er en norsk lov som sier at de bare får slike ting i helgene, men heller en kultur. Reaksjonen deres var egentlig ikke så overraskende, for her spiser de jo is og godteri på skolen før klokka er 10 på formiddagen...! De kan kjøpe seg alle mulige slikkerier i skolens kantine, og da er det kanskje ikke så rart at tannhygiene er et lite problem? De så også bilder av norske dyr, klimaet vårt, flagget, fjell og fjorder, troll og vikinger og tradisjonell mat. Det ble mye æsjing og uffing i klasserommet da de så bilde av smalahove. Det var en veldig ålreit time, de var interesserte og kom med mange spørsmål da presentasjonen var ferdig også, alt fra skolesystemet til kongen. På slutten lekte vi "slå på ring", noe de syns var veldig artig, og gikk rundt og sang sangen rungende videre da vi var ferdig. I mattetimen hadde Karoline og Hanne en praksisoppgave hjemmefra om problemløsning. Den oppgaven gikk ut på at elevene skulle finne tallene fra 1 til 20, ved å bruke de fire regneartene, men kun bruke tallet 4. Det var vanskelig å få de i gang, men da de skjønte oppgaven og kom i gang var den kognitive aktiviteten på høyt nivå, der elevene måtte tenke på både regnerekkefølgen og parenteser. For oss tre på 5-10 var dette en ny oppgave, og en oppgave vi tar med oss hjem til Norge :) Læreren syntes også at dette var en morsom oppgave, som også hun skulle fortsette med.

Etter undervisningen var det en times lunsj, så dro vi videre til SOS barnehage i Esteli. Den lå litt utenfor byen, ved de litt mer fattige strøkene, og skilte seg veldig ut kan man si. Vi ble møtt av en svær jernport, og en alvorlig vakt. Han dro forøvrig på smilebåndet da han forsto at vi skulle inn på besøk, og låste opp en liten dør på den svære porten. Innenfor var det flere hus, store, fine lekeapparater og veldig grønt gress. I disse husene bodde det opptil ti barn. Dette var barn som enten var foreldreløse, hadde blitt forlatt av foreldrene, eller tatt ut av hjemmet pga. voldelige foreldre. De ti barna i hvert hus fungerte her som en familie (nå var de i en alder av 3-16 år), og hadde alle en "mor" som passet på dem. Det var legesjekk to ganger i året, tannlegetime om barna fikk vondt i tennene, og flere familiemøter. Det var et veldig godt konsept, og man kan nok si at disse barna hadde "funnet Esteli's beste lottokupong".
Hvilke barn som fikk bo på dette stedet, var opp til familiedepartementet. De var opptatt av at barna så langt som mulig skulle få bli hos sine biologiske foreldre, og dermed var et samarbeid med dem veldig viktig. De var også veldig opptatt av at søsken skulle holdes sammen, og bli plassert i samme huset. Her bodde barna til de hadde fått seg en jobb, og kunne tjene til livets opphold. De fikk dermed støtte til å gå på skole, som var noe lignende med norske yrkesskoler, og lærte andre viktige ting de måtte lære for å klare seg videre i livet, som økonomi, osv.
Innenfor samme området, var også barnehagen. Her var det en ny port vi måtte låses gjennom. Også her var det flere lekeapparater, men de var mindre, slik at de var tilpasset til de minste barna. I denne barnehagen hadde de flere avdelinger. En avdeling for to- åringer, tre- åringer, fire- åringer, frem- åringer, og en siste avdeling for seks- til 12- åringer, som fikk spesialundervisning. Akkurat da vi var der, var det siesta. De minste sov i små "klapp-senger", og de største på madrasser, innenfor sin avdeling. De var veldig fredelige og søte. Noen av de eldre var våkne da, og drev med noen "ablegøyer" da de trodde vi ikke så dem. Med en gang vi snudde oss, kastet de seg ned på madrassen og lot som de sov.
Det var veldig moro å få et innblikk i dette stedet, og se hvilken jobb de gjør for disse barna som ellers ville hatt en veldig vanskelig hverdag. Her blir de tatt godt hånd om, innenfor et koselig "lite samfunn", drevet av noen fantastiske mennesker.

Her sover de minste barna søtt i sengene sine. På det man ser av veggen på bildet, kan man se litt av alle tegningene og maleriene barna har laget, som blir fin veggpynt. I den andre enden av rommet, var veggene fulle.



I hver avdeling hang det en slik stor, pyntet plakat. Her var det alltid bilder av de som hadde bursdag i hver måned. Denne plakaten hang ute i gangen, og er plakaten som viser når de ansatte har bursdag.









Hasta luego! (Ha det så lenge!)