Siste uke og reisen hjem!

Mandag morgen hadde vi igjen observasjon, men denne gangen på en barneskole som heter Sotero. Der var det fartsfylt kan du tro! Hypre, nysgjerrige fem- og seksåringer, som nettopp var begynt på skolen, og var mest opptatt av leking, klemming og fletting av hår. For oss som skal bli lærere i 5.-10. klasse, var det rart å sitte i et klasserom der alle elevene så vidt rakk opp til hoftene våre. Men det var en morsom opplevelse å se hvordan læreren jobbet med dem, og fikk dem til å lære seg de normer og regler som følger med i en klasse. Allerede de få dagene mens vi studentene hadde vært der, kunne vi se en klar forskjell. Elevene hørte mer på læreren, gjorde det de skulle gjøre, var roligere, og mer respektfull ovenfor hverandre. Praksislærerne våre, som hadde fulgt denne klassen i noen dager mer enn oss (fordi andre halvdel av studentgruppa var i samme klasse forrige uke), ble også ganske så sjokkerte over hvor rolige elevene plutselig var. Her så vi et eksempel på hvordan barneskolelærerne setter grunnlaget for elevene før de kommer videre til 5.-10.klasse. Mens vi var der, var det for det meste arbeid med vokaler, ordlyder, stavelser og fargelegging. I tillegg hadde de en liten økt med gymnastikk. Først var det guttene, som skulle slå seg sammen to og to. Den ene skulle ligge på steingulvet, og den andre skulle holde den liggende guttens ben. Så skulle de som lå på gulvet ta totalt fem sit-ups samtidig. Ingen mer, ingen mindre. Etterpå byttet guttene plass, det ble tatt fem sit-ups, og så var det jentenes tur til å gjøre akkurat det samme. Hvorfor barna gjorde dette, om det var for å bevege på seg, eller lære å telle, eller begge deler, så var det et annerledes syn å se så små barn gjøre slik trening. Ved lunsj- tider, kom en av foreldrene til barna med mat. Det er nemlig slik at det er foreldrene til elevene som rullerer på å lage lunsj til dem. Etter lunsj reiste vi tilbake til hostellet, og begynte å planlegge opplegget vi skulle ha for elevene dagen etter.

 "Gi meg en klem!"

Tirsdagen var vi igjen klare på Sotero, med et eget opplegg. En av de andre jentene på gruppa vår var syk ut uka, så vi var en mindre enn vanlig, men det gikk fint. Vi hadde tegnet noen tegninger på to ark, og kopiert dem opp. På det ene arket skulle elevene telle hvor mange gjenstander det var av hvert objekt på bildet. Slik som hvor mange bøtter, stjerner, båter osv. På den andre var det flere objekter i noen ruter. Disse skulle også telles, og så skulle de finne ut hvilken rute som inneholdt flest objekter, hvem inneholdt færrest, osv. I starten var det flere av elevene som trodde de skulle fargelegge (de hadde nettopp sittet og fargelagt), og ble litt småfurtne. Men da de forsto at denne oppgaven var litt annerledes, fikk lyden en annen tone. Oppgaven falt i smak hos mange, og flere lærte å telle til mer enn tre. Vi prøvde oss også på "per sjuspring" ute med elevene. Det funket heller dårlig! Vi burde nok kjørt på med den safe "Hode skulder kne og tå"..... Vi ble med på noen av deres ringleker da, og Live Marie sine klappeleker falt veldig godt i smak hos jentene :)

Senere samme dag hadde vi et stort møte med barnehagestudentene, dette ble vårt siste møte, der vi delte erfaringer fra vårt opphold. Vi diskuterte hva vi hadde lært her nede i Nicaragua, og vi forklarte hva vi hadde gjort på skolene de siste fire ukene, og de to ukene de hadde hatt i barnehagene.  

Onsdagen besøkte vi en musikkskole som fjordbluesfestivalen i Sandefjord finansierte. Det var lokale musikklærere, og lønna deres kommer fra Norge.. Det var et koselig lite murhus, en utedo som tidligere studenter fra Norge hadde finansiert, og en utrolig fin utsikt. Barna spilte på gitarer, banjo og fløyter, og de var helt utrolig flinke.

 

Senere på dagen skulle vi også ha en siste middag i Esteli. Dette var veldig koselig, og alle studentene, lærerne, William og Nahum var tilstede. Kim var hjemme hos en av elevene vi ble kjent med på El Nacional av personlige grunner. Det var en koselig middag med mye latter og mimring. William er en god mann, som hjalp oss med det som måtte være. Han ordnet med vann-dunker til oss, og andre ting vi måtte trenge, arrangerte en tur på tobakksfabrikken, geleidet barnehagelærerne til de barnehagene de skulle ha praksis i, og var veldig hjelpsom. Til vanlig jobber William som klovn, der det er stor konkurranse og lite betalt. Vi bestemte derfor at William skulle få penger, som takk for hjelpen av det vi har samlet inn. Han fikk en god sum, slik at han har en backup så han kan ha sønnen sin på skole de nærmeste to årene. Nahum fikk en flaske med 17 år lagret rom av oss som han sa han skulle kose seg veldig med. Senere på kvelden ga vi også noen penger til vaskedamene som hadde vært så veldig snille med oss, og stått på pinne for å vaske rom, håndvaske klær, og få oss til å føle oss velkomne.  Det var moro å se hvor glade de ble for dette.

Onsdagen og torsdagen ble det et veldig emosjonelt farvel med de små elevene, det ble delt ut minst 50 klemmer! Vi ble invitert på en avslutningsseremoni som vi takket ja til. Her fikk vi oss en stor overraskelse. Alle barna på hele barneskolen var samlet ute på skoleplassen for å ta farvel. Vi fikk hedersplasser, fult synlig foran alle barna, og ble underholdt med fine taler fra rektor, lærere og tre av oss studenter takket for oss. Det ble til og med dans fra både elever og lærere. Etterpå fikk vi juice og kake.

Torsdag morgen tok vi alle turen tilbake til El Nacional. Elevene våre fra engelskkurset skulle få sine diplomer. Vi var noen stolte studenter som delte ut gullmønstrede, fine bevis på bestått engelskkurs til disse ungdommene vi hadde fått et så spesielt forhold til. Navn er ikke bare bare å få rett alltid, og en av oss la merke til at navnet til han ene var skrevet feil på diplomet da det ble delt ut. Rett skal være rett, og navnet skal være riktig på et sånt bevis! Så da fikk vi skolen til å lage et nytt til han. I tillegg fikk vi også utdelt et sertifikat for «cooperative participation as an english language instructor». Det var litt stas det også J Videre ble det tatt mange bilder av hele gjengen, før vi tok et siste farvel. På vei hjem fra skolen så gikk vi jo for siste gang forbi kiosken hvor vi gav ekteparet som eide den to bilder som vi fortalte dere om tidligere! Og han vinket og hoiet på oss, så vi gikk bort. Og han tuslet bak til kjøla og hentet en liten drikke til hver av oss. Vi var der heldigvis alle fire, Henriette, Rikke, Live Marie og Ingeborg. Det var koselig å få sagt farvel til dem!

Pengene vi hadde med oss, ble brukt til diverse utstyr til El Nacional, som tusjer, ordbøker, stoff, sportsutstyr, kaffetraktere, papir, blekk til skrivere, osv., osv,. Utstyr til Sotero, som fargeblyanter, sportsutstyr, plastelina, kritt, ark, farget ark, lim, andre estetiske verktøy, førstehjelpsskrin og antibakk. Vi ga penger til William og vaskedamene. Og vi kom også i kontakt med en organisasjon som tar seg av mennesker med funksjonshemninger. Organisasjonen hadde mistet støtten fra staten, og måtte nå skaffe penger på andre måter, ofte gjennom donasjoner, da spesielt fra deres foreldre. I Nicaragua har man ikke noe støtteapparat for funksjonshemmede slik vi har i Norge. Vi syntes det arbeidet de gjorde var fantastisk, og visste at vi, uten tvil skulle gi det siste vi hadde av penger til dem. Dessverre var det ikke så mye som vi gjerne skulle gitt, dersom vi hadde møtt på denne organisasjonen tidligere. Men det var et bidrag som ville hjelpe dem et stykke på vei.

Så skulle turen gå videre til hovedstaden Managua. Men før dette, ga vi alt vi ikke behøvde som klær, brødristere, toastjern, puter, osv., til William som kunne bruke det selv, eller selge det videre. Vi tok også farvel med vertinna vår Elena. Gjennom oppholdet vårt satt hun ofte og puslet, noe hun sa hun måtte gjøre for å stresse kunne stresse litt ned, og ta det litt mer med ro. Derfor ga vi henne et puslespill som «takk for oss»- gave  med noen papegøyer på, med fargene hun hadde i hostellet sitt pluss et bilde av oss studentene som vi tok oppe i Miraflor. Hun var veldig takknemlig, og sa at vi var velkomne tilbake når som helst! Vi fikk også en nøkkelring som et minne på de fire ukene vi tilbrakte på «solens hjem».

I Managua dro vi på et stort marked, faktisk det største i hele Sør/Mellom-Amerika. Det så veldig lite ut når bussen parkerte, men da vi kom oss ordentlig inn, så var det helt enormt stort. De hadde alt mulig der, sminke, kjøtt, hengekøyer, vakre figurer og utskjæringer i tre, smykker, frukt, osv. Det var så utrolig svært, med trange ganger og overfylte boder. Helt fantastisk var det å ha vært der! Og en befrielse var det også å komme seg ut i friluft etter å ha vært der inne i noen små timer. Etter markedet kjørte vi tilbake til vårt vanlige hotell i Managua. Kvelden gikk vi ut på en restaurant og spiste middag sammen for siste gang, så bar det tilbake til hotellet for å sove litt før den lange reisen morgenen etter. 

Fredag begynte reisedøgnet, kl. 10.00 da bussen gikk til flyplassen. Og folk var ikke hjemme før 29 timer senere, turen innebar en flytur på tre timer til Houston. Før vi slang i oss en stressende burger og løp videre til flyet som tok 9,5 time til Frankfurt. Her måtte vi vente i 5,5 time, før vi endelig kom oss på den siste to timers flyturen og landet hjemme på Gardermoen 1930 søndag kveld. Vi var slitne og glade for å være hjemme i kalde Norge (Jada, det var ikke så kaldt her da vi kom hjem i grader, men for oss var det bikkje-kaldt!) etter den lange reisen og nå skal vi kjenne på alt vi har opplevd disse fire ukene i månedene og årene som kommer. Det har vært en opplevelse for livet!

Takk for reisen, folkens!

Og takk til deg som valgte å bli med oss på den gjennom denne bloggen! :)